Kunsten å lytte

I kveld sitter jeg og lytter. Det å lytte på musikk er viktig for meg, og helst med så få distraksjoner som mulig. Det at jeg nå sitter og skriver på en blogg mens jeg lytter er derfor noe paradoksalt, men det jeg vil frem til, er at lyttingen ser ut til – hvertfall blant meg og folk i min omgangskrets – å være en utdøende aktivitet. Aller helst skal man følge med på sosiale medier, lese lekser, jogge eller sitte på bussen mens man lytter.

Jeg har alltid forsøkt å ha det som en egen aktivitet. Jeg setter meg ned i en god stol, plugger i headsetet mitt, og lytter til forskjellige album (i høyest mulig kvalitet, f.eks. Tidal HiFi). Jeg lukker øynene, og hører etter musikkens tekstur og klang, legger merke til plasseringen av instrumentene, og prøver å se for meg musikerne stå/sitte i rommet med meg. I kveld hører jeg på Wayne Shorters "Speak No Evil" fra 1966, og synes det låter vanvittig bra. Det er dynamisk musikk, noe de har fått godt til under innspillingen.

Spor 5, "Infant Eyes", la jeg spesielt merke til, og den har stått på repeat et par ganger.

Jeg har en tendens til å foretrekke trompetister, men Wayne Shorter er helt spesiell. Den treige melodien der han møysommelig former klangen til hver tone er noe av det fineste jeg har hørt på lenge. Han blir akkompagnert av en fin gjeng musikere som tar plassen sin i lydbildet, og jeg legger merke til at jeg hører hva alle gjør veldig tydelig. Den lille pianosoloen av Herbie Hancock mot slutten er et behagelig avbrekk fra saksofonen, før den setter i gang igjen og leder oss til slutten av låta.

Moralen med dette skriveriet er altså: sett deg godt til rette og lytt litt innimellom, ta deg tid til det, på lik linje med å ta seg tid til å lese en bok, og prøv å legge merke til nye ting i musikk du har hørt på mange ganger før!

#jazz #lytting #musikk #musikktips #wayneshorter #akgk712